Mitt svangerskap fra start til slutt

Oi, jeg er gravid.
I september 2010 dukket det plutselig opp en positiv graviditetstest hos min fastlege, noe som også resulterte i at jeg dro rett på apoteket å kjøpte 4 tester til. Dette kunne nemlig ikke stemme.
Pinne på pinne viste enten to streker eller det sto "Gravid" på skjermen.
Wow. Her var det grining fra do-besøket, til jeg dro hjem til mamma og pappa.
Jeg hylgråt, og fortalte nygheten til de, som tok det med stormende jubel og gledestårer.
Det gjorde det mye enklere for meg. Jeg hadde ikke sett for meg et barn på ihvertfall et par år, og plutselig lå det en liten spire og vokste inni meg..

Den neste personen å fortelle det til var Robin.
En utrolig glad, rørt og sjokkert Robin satt ved siden av meg i bilen da han pakket opp gaven med den klassiske "I love Dad" bodyen fra H&M, og et par sokker i nyfødt-størrelse.
Han spurte "Hvordan er det mulig?"... - Men der satt jeg da, med 5 positive tester og et embryo i magen.



Innlegget jeg postet på bloggen da jeg avslørte det, finner du her.

Blødninger i uke 6 og uke 13.
Dette har jeg ikke delt på bloggen tidligere.
For det første er det veldig, veldig privat - og for det andre var det veldig sårt for oss, men jeg deler det nå allikevel.
I starten av uke 6 hadde jeg en blødning, som resulterte i et besøk på legevakten. Der ble det ikke gjort stort, og jeg var veldig klar på at de heller ikke kunne gjøre noe for å hinde en eventuell spontanabort.
Vi ble henvist til tidlig ultralyd etter et besøk hos min fastlege dagen etterpå.
På ultralyden fikk vi høre av legen at det var en tom fostersekk, ingen hjerteaktivitet og at jeg hadde abortert. Allikevel ble jeg rekvirert videre til å ta blodprøver som skal måle HCG-nivået i blodet.(HCG=graviditetshormonet) Dette måtte da stige over et par dager, dersom jeg fortsatt skulle være gravid.
.. To dager etterpå viste prøvene at nivået hadde steget til det dobbelte. Jeg var fortsatt gravid.

Dagen etter jeg avslørte graviditeten på Facebook og her på bloggen hadde jeg en ny kraftig blødning.
Denne gangen var vi sikre på at jeg mistet. Det sluttet aldri å blø, men jeg hadde ingen smerter i det hele tatt. Nytt besøk til fastlege, som igjen henviste oss til ultralyd. Dette var da tre dager etter blødningen startet - da det var helg fikk vi ikke noe time tidligere. Det var en lang ventetid.
På ultralyden viste det seg et lite foster med sterk hjerteaktivitet.
Jeg var igjen, fortsatt gravid.

Ekstrem savngerskapskvalme/Hyperemesis Gravitarum.
To uker etter at jeg fant ut at jeg var gravid satte kvalmen inn for fult.
Dette var da i uke seks, og veldig tidlig start for å føle seg så uvel. Dette pleier å starte rundt uke 8.
Alt jeg spiste kom opp igjen, og jeg fikk sjelden beholde noe som helst.
Drikke ville heller ikke holde seg nede.
To uker etter dette, altså i uke 8 ble jeg innlagt på Gyneokologisk avdeling på Sykehuset i Fredrikstad.
Da hadde jeg ikke fått i meg drikke på to døgn, og jeg var totalt dehydrert. Jeg kastet også opp flere ganger daglig.
Kom på dobbeltrom, og syns det var forferdelig å ligge ved siden av en livmorbetent sidemann å spy hundre ganger om dagen. Robin fikk heller ikke være der mer noe særlig enn besøkstiden, og dette var noe av det værste.
Oppholdet har også utviklet en skremsel for Marie-kjeks. Dette var det eneste jeg fikk lov å spise, og jeg prøvde meg på fryktelig mange, uten hell.

Jeg fikk lov å komme hjem igjen etter en uke. Flyttet da til foreldrene mine for en periode, da jeg ikke turte være alene når Robin var på jobb.
Uken etter prøvde jeg meg hjemme.
Fire dagen holdt det, og jeg var tilbake på sykehuset, igjen - totalt dehydrert. Dryppet med sukkervann og kvalmestillende ble satt, og jeg fikk fort farge i kinnene igjen.

Heldigvis holdt det med to innleggelser (da jeg nektet flere), men jeg lå slik på sofaen fra uke 6-22, da den ekstreme svangerskapskvalmen holdt på i 17 uker.



17 uker med oppkast flere ganger daglig, hvor kiloene raste av, og jeg ikke orket noenting.
Jeg prøvde to forskjellige kvalmestillende medikamenter, seaband, akupunktur, diverse kjærringråd og ro og hvile. Lite hjalp når det sto på som værst.
Gleden var stor da vekten igjen begynte å gå oppover.

Innlegget jeg skrev om vektoppgangen kan du lese her.

Familie får vite nyheten.
Det ble fort veldig vanskelig for Robin og meg, og foreldrene mine å holde dette hemmelig for familien.
De begynte å mistenke malaria og det ene og det andre, så under den første innleggelsen på sykehust i uke 8, sendte vi en felles SMS fra sykesengen med den store nyheten..
Jeg ville jo gjerne vente med å fortelle det til uke 12, da den største faren for spontabort avtar, men når familien bekymrer seg, var det ikke annet å gjøre.
Det rant inn gratulasjoner, hyggelige ord og lykkeønskninger fra alle, og det var veldig hyggelig.

"Liv&Røre"
Jeg begynte å kjenne liv i form av slike små boblinger i magen i uke 13.
Det var en utrolig spesiell følelse, og jeg visste liksom ikke om det var det jeg trodde, men jordmor bekreftet at det var slik det kjentes ut.
Det første ordentlige sparket kom på julaften, da var jeg 17 uker på vei <3
Kommer aldri til å glemme bevegelsene til den lille babyen min!

Ordinær og 3D-ultralyd; Vi får en gutt! <3
5. januar var det på tide med rutineultralyd, og vi var veldig spent på se den lille som skjulte seg bak magefettet på mor. Sist vi så den lille var i uke 13, etter blødningen, og vi var veldig spent på utviklingen seks uker senere.
Vi fikk vite at alt sto bra til, og ting var slik de skulle.
Kjønnet var også tydelig, og vi fikk vite at vi venter en liten gutt.



Nå begynte vi å glede oss enda mer! De første innkjøpene av babytøy ble gjort denne dagen.
En blå sparkebukse <3

Vi var også på 3D-ultralyd. En for meg veldig skuffende og dyr opplevelse.
Babyen lå med armer, bein og navnestreng foran ansiktet, så vi så ingenting.
Vi fikk bekreftet kjønnet, og fikk bilde av det - men det var det eneste.
Ikke verdt 1500,- som vi betalte. Kommer nok ikke til å gjøre det igjen! :-)

Innlegget om rutineultralyden og at vi ventet en prins finner du her!

Håndarbeid.
Jeg begynte å hekle teppe til lillegutt for å få tiden til å gå.
Det føles veldig godt og spesielt å ha laget noe selv, til den i magen du også har laget helt selv :-D





Det ble to tepper.
Det øverste er sengeteppe til vugge og sprinkelseng, mens teppet på nederste bildet er vognteppe, du kan se på bildet under.

Vi har SimoDuo-vogn i fargen Khaki, og vi er kjempefornøyd!

Vi flytter fra 38 til 111, og får barnerom.
I mars fikk vi ny leilighet, og det ble tid for oss å flytte.
Vi bodde i en liten leilighet på kun 38kvm uten soverom (men hems), og vi trengte større plass.
Vi var veldig heldig, og fikk komme på visning på en leilighet på 111 kvm, med to soverom, stort kjøkken, peis, veranda og stor hage - og det er her vi bor i dag - og stortrives!





Rommet til lillegutt som skulle ankomme noen uker senere ble også prioritert ganske fort, og innredningen startet med sprinkelsengen, som vi er så fornøyd med.


- her ser du jo også sengeteppet jeg heklet.

Fare for preterm-fødsel.
Så kom vi til uke 33, og det ble plutselig litt drama.
Søndag 17 april fikk jeg plutselig vonde tak i ryggen, og magen strammet seg slik at det føltes veldig ubehagelig. Jeg klarte ikke å finne noen god sitte- eller liggestilling, og jeg måtte nesten le av meg selv. Gikk opp og fylte en Pepsiflaske med varmt vann, da vi ikke hadde varmeflaske..
Vekslet mellom å ha den foran på magen, og bakpå ryggen.. Det gjorde å vondt å stå, og vondt å tisse, og jeg prøvde meg på to Paracet. Vi tok tiden på takene i mage og rygg, og det tok tre minutter mellom hvert tak, og det varte i alt fra 40-80 sekunder. 70 sekunder i gjennomsnitt...


Får trøst av lille, kjære Apollo <3

Lå på siden på gulvet, det var faktisk det beste.. Takk for at ammepute finnes! :-)
Da paraceten ikke funka noe særlig, og det hele hadde pågått i noen par timer, sa Robin at jeg nå hadde å ringe til føden. Da fikk vi beskjed om å komme inn til en kontroll.
Fikk vite der at jeg hadde premature-rier og åpning.
Jeg var i aktiv fødsel, og jordmødrene var sikre på at jeg kom til å føde denne natten.
Lå til lange CTG-registreringer, og jeg fikk strengt sengeleie. Det ble satt lungemodningssprøyter for at lungene til gutten skulle være bra når han kom ut.



De klarte å stoppe fødselen med dryppet, men jeg gikk i flere uker etter dette med regelmessige tak, og hadde sengeleie etter sykehusoppholdet. Heldigvis hadde jeg ikke smerter lenger, men det var fortsatt 50/50, med hva som kunne skje videre. En ting var ihvertfall sikkert, jeg kom ikke til å gå til termin.

Her er innlegget jeg skrev for å oppdatere dere om "aktiv fødsel".

Høygravid - 40 dager igjen til termindato.
Milepæl for meg.
Magebilde for høygravid-anledningen.



Gravidfotografering.
Vi var til gravidfotografering, en time jeg bestilte når jeg var ganske kort på vei.
Heldigvis holdt lillegutt seg inne til at vi fikk dratt dit.
Pr. dags dato har jeg ikke fått de to bildene vi bestilte, men dette tok jeg med mobil på visningstime.
Dette er ikke et av de vi bestilte.
Jeg syns det er veldig koselig med gravidfotografering, og det er fantastiske minner å ha, men jeg syns ikke det er verdt så mye som 1000,- bildet i liten størrelse.
Finn heller en god fotograf, billigere - slik at du får bedre utnytte av bildene, og du får kanskje flere!
Neste gang tror jeg vi prøver å ta bildene på egenhånd <3




VENDEFORSØK.
Den lille gutten som skjulte seg i magen min lå i seteleie, noe han har gjort lenge.
Da jeg hadde nok fostervann og babyen ble estimert til å ligge 18% under gjennomsnittet i størrelse, ville de prøve å snu han, dersom jeg også ville.
Jeg tenkte vi ihvertfall kunne prøve et forsøk, hvis ikke var jeg veldig forberedt på at han lå med rompa ned.
19. mai var datoen vi skulle prøve, og vi møtte opp på sykehuset klokken 09.00.
Forsøket varte i en time, hvor de prøvde å snu han både med og mot klokken - men forsøket var mislykket.

Jeg har hatt regelmessige sammentrekninger siden siste innleggelse med preterm-fødselsfare, men vendingsforsøket gjorde at disse tok seg opp, og kom enda mer regelmessig.
Begynte også å kjenne takene i ryggen komme.


// CTG-registrering før vendeforsøket.

Til dere som lurer, så er det fryktelig ubehagelig, men ikke utrolig VONDT, slik at det ikke er levelig.
De knar og dytter veldig på magen din mens de presser rompa opp fra bekkenet og prøver å dytte han til å stupe kråke, så det sier seg selv at det er ubahgelig.
Absolutt verdt å prøve dersom de sier det KAN gå. Man er jo også helt fri til å gi seg etter forsøket har startet.

CT av bekken.
Jeg var veldig klar på at jeg gjerne ville prøve å føde seteleie normalt, og helst slippe keisersnitt.
Sykehuspersonalet var selvsagt veldig fornøyd med det, og jeg ble henvist videre samme dag til CT av bekken, for å finne ut om det var stort nok til at jeg kunne føde.
Det var det. Ene målet var over referanseområdet, mens det andre var i grenseland - men det ble konkludert til at jeg fikk prøve, iogmed at babyen var litt under gjennomsnittet i størrelsen.

PLUTSELIG BLE JEG MAMMA. <3
Den samme dagen som vendeforsøket og CT av bekken bestemte lille Simen seg for at han ville se dagens lys. Vendeforsøket hadde dermed satt igang litt av hvert. Riene jeg har hatt i mange uker begynte å bli mer intense og smertefulle, og vi fikk plutselig spørsmålet om vi var klare for å bli foreldre iløpet av døgnet.
På dette tidspunktet visste vi faktisk ikke at jeg var så nærme fødsel som jeg var, og vi fikk dermed litt sjokk av spørsmålet.



Simen kom til verden etter en tøff, men fin setefødsel klokken 22.58.
Han veide 2990g, og var 33 cm fra hodet til rompa.
- Da beina hans var for bøyd etter stillingen i setefødsel, kunne de da bare måle fra hodet til sete.

En perfekt liten gutt med ti fingre og ti tær, og mamma og pappas stolthet.



________________________________________

Magebilder fra hele svangerskapet.

14 kommentarer

Tina Adele

25.05.2011 kl.21:52

Veldig bra innlegg :) Ser du har vært igjennom veldig mye gjennom svangerskapet, men godt å se at det kom en nydelig liten velskapt gutt til verden! Gratulerer så mye som foreldre :D

Therese K

25.05.2011 kl.22:03

nå bladde jeg meg bare gjennom å så på bildene for nå skal lillegull spise, men gleder meg til å lese dette!!:D

sånn vil jeg lage også :D

Sara

25.05.2011 kl.22:15

Så gøy å lese igjennom. Ikke minst morro for lillegutt i senere tid. Du har hatt en tøft svangerskap. Men heldigvis kom det noe helt fantastisk nydelig ut av det :)

N

25.05.2011 kl.22:16

Veldig tøft av deg og legge ut alt dette! Tusen takk for det :)
btw det var jeg som skrev kommentar nr 3. Aner ikke hvorfor det kom opp navnet Sara :/

Mrs.PIN

25.05.2011 kl.23:14

Så koselig å lese selv om du dessverre hadde et tøft svangerskap!! Du virker så blid & positiv og det virker som om du har taklet alt på en fantastisk måte! :):)

Hihi, vi kjøpte også den bodyen da vi fikk en positiv graviditetstest! :)

Og atter en gang; Simen er virkelig fantastisk bedårende!! :):)

(Da jeg satt og leste bloggen din i går tittet mannen på skjermen og så bildet av Simen og sa "er det Oscar", haha...! Men jeg skjønner hva han mener! Særlig på det bildet du la ut av dere tre etter fødselen, synes jeg Simen og Oscar var litt like!)

Ha en strålende kveld! Jeg gleder meg veldig til å lese fødselshistorien din!

Lisa Ranheim

25.05.2011 kl.23:29

Ser ikke ut som du har hatt det letteste svangerskapet. Men heldigvis er alt i orden med lille Simen, og han er jo verdens nydligste! :-) Så glad for at du ville legge ut dette innlegget. Har aldri lest et sånt innlegg før. :-) Kjempe morro å lese! <3

Linn bjørnli

26.05.2011 kl.00:02

Kjempefint innlegg! :-) gratulerer så mye!

Eline

26.05.2011 kl.09:16

Jeg pleier ikke å følge med på blogger og har fundert litt over hvorfor jeg følger med på din, men først idag etter å ha lest dette innlegget gikk det brått opp for meg. Du skriver så bra og jeg blir faktisk rørt av å lese det du skriver! Du holder motet oppe og smiler på bildene uansett hvor tøft du hadde det! Det er helt fantastisk! Gratulerer veldig med deres lille nye familiemedlem! :)

spiresnart

26.05.2011 kl.11:51

du er skikkelig tøff som legger ut et slikt innlegg :)

du har virkelig ikke hatt det letteste svangerskapet, men jeg håper det ikke skremmer deg fra å evt få flere barn med tiden(vis dere ønsker dere flere).

simen er kjempenydelig <3

gleder meg til å lese fødselshistorien din :D

tanya

26.05.2011 kl.13:27

Utrolig fint innlegg, og spennende å lese :) Gratulerer igjen med den nydelige gutten deres! :)

Rebekka Theoline :)

26.05.2011 kl.20:06

Utrolig rørende å lese! Du er fantastisk flink, å det var utrolig morro å se alle de fine bildene av lille Simen :) <3 Gratulerer så mye igjen til dere to :* Klem!

Marita Jakobsen

27.05.2011 kl.19:39

Åi, for ett fint innlegg!:)

Kim

06.12.2011 kl.10:58

Gratulerer så mye selv i lang etterkant:)

Kjempekoselig å lese dette, du forteller så mye ved alt du har opplevd fra dag 1. dette innlegget du har om svangerskap og det etterpå er på en måte et lite leksikon for andre som skal ha baby:) Nydelig skrevet også. Masse lykke til i fremtiden med din fine familie.

Hilsen Kim

Skriv en ny kommentar

hits